For lynet slo ned i et hus av guld, gyllne utvendig men fullt av sot.
Roser delt ut til alle omkring, så vakre med torner som stikker så vondt.
Kjærlighet utvasket med bitterhet og sjalusi, Kjærlighet kastet som våpen i krig.
Nyrenovert med smerte, frykt og skuffelse, men med et hus av guld kan du alltid smile og le.
Ingenting er sort, se ingenting er hvitt, ingen armer utstrakte, ingen sannhet gitt.
Ondskap vender søster imot søster, får dem til å glemme den ekte fienden.
Å elske er å tilgi, å elske er å glemme, men her svømmer alle i hav av åpne sår.
Så se nå alle stjerner tar hverandre i hånd, slipper alle roser, går streke sammen frem.
Stjerner, bare stjerner, ikke mindre, ikke mer, for ærligheten varer, så ta nå flere steg.
Sammen rundt i ring de går nærmer seg det gyllne skinnet.
Med ekte omsorg omfavner, det store vakre huset.
I bønn om selvransaking og med mål om helt nytt blad, med håp om åpenbaring skjer det de ventet på.
Lynet slår ned i et hus av guld og de alle løper ut, ilden står i store låger brenner ned til bunn.
Men rundtomkring står alle stjerner fanger uten tvil, om de kan slippe roser og kaste seg uti.
Kan kjærligheten overvinne hatet? Sei meg kan lynet redde et hus av guld?

Liknande inlägg

Kommentera

Publiceras ej